Jeg klarte det!

Kun minutter unna å ha gjennomført min livs reise med destinasjon Drammen Havn. En tur som hadde vart i 12 uker!

I folkemengden på kaia i Drammen stod min mor og vinket og heiet meg i mål, ingen tvil om at hun var stolt av datteren sin, og stoltheten og takknemligheten min var ubeskrivelig! Aldri hadde jeg vært i en seilbåt før denne turen, og læringskurven var bratt. Vi hadde møtt på bølger så store som hus, sinte og brølende bølger på alle kanter.

Jeg kikket på folkemengden som hadde møtt opp for å ta oss imot. Faktisk stod jeg ganske støtt på egne ben, mens båten gled mot det endelige målet. Følelsene var overveldende, mot alle odds hadde jeg klart å ta farvel med livbøyen min: pilla! Den som hadde vært min trygghet og trøst siden den fatale dagen for 12 år siden.

Ekspedisjonen startet med padletur i Femunden, begynnelsen på et liv, MITT liv.

De fysiske abstinensene var tøffe, men de måtte finne seg i å bli nedprioritert, da vandring over Børgefjell og Saltfjellet med en dødstung sekk på ryggen okkuperte det meste av sanseapparatet mitt.

Jeg trodde minst av alle at jeg skulle mestre dette. Hver eneste dag sloss jeg mot egen frykt og angst. Frykten for å dø av min egen sorg og smerte, som nå kom hvelvende over meg da pillene ikke lengre tok bort alle mine følelser.

På rekke vandret vi langs stier i fjellet, trærne var som små flekker langt der nede i dalene. Naturen var ruvende og mektig! Høydeskrekken meldte seg også, men jeg ba om hjelp og på den måten mestret jeg en utfordring etter den andre.

Glemmer aldri det som ble et av mine store gjennombrudd. Det blåste storm og bølgene ruvet 10-15 meter. Ekspedisjonslederen ba meg overta roret! “Nei, det tør jeg ikke”, sa jeg. Jeg var livredd, men han gav seg ikke,” da slipper jeg roret” fortsatte han, og jeg overtok motvillig,. Jeg gråt mens dødsangsten økte. Jeg klamret meg til roret ”Jeg vil ikke dø her ute på havet, JEG VIL LEVE – JEG VIL LEVE!” Ønske om å leve, å kjenne på livet hadde jeg ikke kjent på siden min sønn på 14 år ble knivstukket og drept foran øynene mine for 12 år siden. Jeg overlevde mine egne knivstikk mot alle odds. Jeg overlevde også pillemisbruket mitt.

Nå stod jeg ved roret, og var kaptein på mitt livsseilas! Selv om jeg var livredd, var beina godt plantet på dekk, hendene stødig på roret, og livsgleden kom kriblende inn i kroppen.

8 måneder har gått siden jeg inntok min siste pille, og jeg er fremdeles i orkanen inne i meg selv, men jeg fortsetter å gripe roret uten å bli dyttet på plass. Jeg begynner å bli kapteinen i mitt eget liv!

Vet du, i dag forstår jeg at min sårbarhet ikke er min svakhet, men min styrke!

Oh Yeah.